Engelbergers femtoners fløyte er tilgjengelig i to stemminger. Den er spesielt utviklet for nybegynnere som spiller blåseinstrumenter. Den skiller seg vesentlig fra tradisjonelle blokkfløyter når det gjelder proporsjonene i de klangdannende områdene, men uten å miste eller til og med hindre mulighetene for tydelig artikulasjon.
Det er uforståelig at artikulasjonen ofte blir neglisjert, selv om det lenge har vært kjent at det er lyden som skaper musikken. Og hvordan lyder en melodi hvis den ikke består av annet enn toner som pustes på samme måte? Språket vårt får også liv gjennom den fargerike artikulasjonen. Og når vi for eksempel forteller et eventyr for barn, bruker vi alle disse nyansene i språket vårt for at de små tilhørerne virkelig skal kunne oppleve historien. Hvis musikken skal leve i barn, er det viktig at de kan oppleve den.
Det ville også være uforståelig at man i en alder der barn allerede har lært seg å artikulere lyder (språk), ikke skulle bruke og utvikle denne evnen i musikken. Derfor ble det lagt stor vekt på muligheten for fri og bred artikulasjon under utviklingen og konstruksjonen av hvert enkelt instrument. Men siden Engelbergs femtoners fløyte er beregnet på nybegynnere, ble spekteret bevisst begrenset for å konsentrere undervisningen om det grunnleggende.
På denne måten blir ikke barna distrahert fra sin søken etter små, rent spilte og følsomme melodier av et stort spekter som de ikke kan forstå.
Spillområdet omfatter de fem tonene d, e, g, a og b, som kan spilles via de fire fingerhullene foran. Instrumentet er laget av voksbehandlet pæretre, og designet er nøye gjennomtenkt for å forene lav vekt og robusthet for daglig bruk.
Joachim Kunath
Engelberg femtoners fløyte har med vilje bare fem toner. Det gjør det enkelt nok til at barnet allerede det første skoleåret kan oppleve at hans eller hennes store anstrengelser også vil bære frukter. Det er viktig at alle barn får denne opplevelsen, og det får de med et instrument med bare fire hull.
Det var også viktig for oss å lage en fløyte som kan slippe ut nok luft til å styrke barnets utånding. Har vi ikke en tendens til bare å puste inn nå for tiden? Men den forfriskende innåndingen kan bare finne sted hvis barnet først har pustet kraftig ut, og hvor lykkelig blir ikke barnet når det får lov til å omdanne innåndingsluften helt og holdent til lyd.
Helt fra begynnelsen av sørger vi for at tungespissen brukes til å produsere lyden: Det er vår tjener som åpner døren til lyden til rett tid. Det er velkjent hvor viktige lydene D og T er for utviklingen av et barns tenkning (GA 307, Ilkley, 8. august 1923).
Hvis du kan kultivere dem her i den musikalske strømmen, bør du ikke gå glipp av det. Dette er de ytre aspektene ved den lille fløyten. Men det vesentlige er at den byr på så få tekniske vanskeligheter at vi kan arbeide med den innerste embouchuren.
Så la oss komme i gang. Selvfølgelig spiller læreren alltid hver eneste lille øvelse, for barnet trenger inntrykk av å høre, noe som hjelper det til å imitere. Noen ganger tar det lang tid å nå barnets øre fordi det er lukket. På denne måten har spedbarnet beskyttet seg mot den moderne støyen som det ofte utsettes for.
Men vi må lykkes med å lære barna våre å virkelig lytte igjen. For eksempel lar læreren nå lydene snakke med hverandre og spørre hverandre: "Er du der?". Dette er noe annet enn at jeg sier: "Nå skal du spille den samme tonen tre ganger."
Ved hjelp av denne lille setningen kan jeg også oppmuntre den melodiske tanken til å flyte, til å vende seg mot den andre personen. Slik skapes en musikalsk dialog mellom lærer og elev. Det er viktig å være i konstant indre bevegelse og å lede melodiene våre, som alltid er betrodd oss fra det uhørbare, fra den ene tonen til den neste.
For oss voksne har tonene ofte noe stående, eksisterende for seg selv - vi setter dem sammen. Men vi kommer over dette ved å spille raskt og dermed skape en illusjon av bevegelse. Men etterlater ikke dette av og til sjelen vår helt tom?
For barnet er det en håndgripelig realitet at hver tone har to porter: den ene som melodien kommer inn gjennom, den andre som den går ut gjennom igjen. Og vår fantastiske, men også ansvarsfulle oppgave er å vekke ikke bare det ytre øret til barnet, som fremdeles er så nær opprinnelseslandet, men også det indre øret, som det oppfatter det uhørlige, musikkens himmelske kraft med. Det er dette barnet trenger for å utvikle en tilstrekkelig indre substans som kan bære det gjennom den vanskelige tiden da så mange ytre angrep har som mål å hindre det unge mennesket i å realisere sitt jeg.
Dorothea Hahn